Det er et herlig vær på Vestlandet om dagene, og da flyr man jo litt inn og ut av huset -både store og små. Grilling er også en yndet middagsform her i huset på godværsdager, og grille gjorde vi i går. Alt gikk på skinner helt til vi ikke kunne finne yngstejenta da vi skulle spise.
Vi ropte på henne, lette alle tenkelige plasser, og til slutt tok far runden nedover i gata. -Men han returnerte uten den savnede treåringen. Mors hjerte begynte da å slå opptil flere hakk raskere og leteaksjonen var i gang. Alle naboer i relativt stor radius deltok i letingen; noen kjørte langs veien og lette, andre saumfarte nærområdet, men ingen fant henne! Jeg tok opptil flere runder i huset; ropte og lette, men ingen yndig barnestemme svarte; "ja mamma, eg e her!". Minutter til kvarter og kvarter til halvtimer, en helt time lette vi uten resultat. Vi besluttet å ringe politiet, men da var jeg på det punktet av mascaraen rant i strie strømmer nedover kinnene og måtte overlate telefonen til noen andre. Politiet var varslet og på vei!
Far tok en siste sjekk inne i huset mens mor ventet på politiet i gaten. Og mens jeg sto der kom telefonen; han hadde funnet henne! Åh herre, så glad jeg ble!!! På rommet hennes lå dynen halvveis på gulvet, halvveis i sengen og over en dukkeseng; under der lå hun og sov, og hadde ikke våknet av all ropingen, og vi hadde heller ikke sett henne selv om vi kikket flere ganger under sengen!
Så da ble politiet og hundene avbestilt, naboene informert, mor fikk tørket tårene og roet hjertet, og fikk en nyvåknet varm liten Emily i armene! -Så redd man kan bli...
Sovedukken selv var relativt uforstående til alt oppstyret og ville gjerne hjem for å spise middag... :)
Innlegg
